100 000 stille revolusjoner

Altså, for et kjør! For et heidundranes skrammelverk av et damplokomotiv livet ser ut til å måtte være i 2021! For et mas! Hamsterhjulet går så fort rundt at det kunne vært løsningen på strømkrisa, alle kanaler står på samtidig og robotstøvsugeren prater med kjøleskapet via lyspærene på trådløse nettverk mens vi løser verdensproblemer i metaverset og blir forbanna når ikke den ferdigtygde handlekurven blir levert på døra til riktig tid, ja, tid – alt bare så vi skal spare litt mer tid. Åh, du vidunderlige tid, bare vi hadde hatt litt mer av den?

Men all den tiden vi sparer, bruker vi på å legge inn enda flere effektive bestillinger på enda mere automatiserte løsninger som skal gi oss enda bedre tid.

Hvordan synes du det går?

Jeg mener ikke å stikke kjepper i hjulene for julestresset ditt, altså. Det er ikke vondt ment. Jeg vaser rundt her jeg også, blendet av LED-lys og forventninger om alt det nye som skal gjøre alt så mye bedre. Jeg ønsker meg også en integrert kaffemaskin som kan ha kaffen klar når jeg kommer ned fra soverommet. I fjor kjøpte jeg også airfryer til jul. Den gjorde selvfølgelig alt mye bedre. 

Vi slipper ikke unna å leve i den virkeligheten vi lever i. Jeg er ingen nyluddit, jeg er ikke pessimist og jeg tror ikke verden er i ferd med å gå til helvete. Jeg programmerte mitt eget gloseøvingsprogram den gangen det heteste het MS DOS. Jeg holder kontakten med deg på alle mulige digitale plattformer, og jeg elsker det. 

Men jeg vet også at jeg mister noe viktig, noe livsviktig og essensielt, hvis jeg bare kjøper inn i (og kjøper inn) alt det jeg får presentert som Løsningen.

Det er én av grunnene til at jeg skriver. Metoden min er stillhet. 

Det finnes andre metoder, men dette er min: 

Jeg lukker øynene og følger pustens vei nedover i kroppen. 
Jeg kjenner bakken under føttene mine, 
hører blodet som suser,
legger merke til tankene som danser. 
Noen ganger sitter jeg lenge.
Andre ganger er det bare et par sekunder.


Det er alltid nok.

Noen sekunder med stillhet er alltid nok. Et øyeblikks kontakt med noe som er større enn meg. Større enn maskineriet og hamsterhjulet og integrerte kaffemaskiner. Større enn den trange fortellingen om menneskelivet i 2021. Stort nok til å favne en slags sammenheng. En som jeg hører til i. Og du.

Noen sekunder med stillhet fikser ikke alt. Kanskje er ikke målet å fikse noe som helst.

Kanskje er stillheten, øyeblikket og det som er større enn oss nok.

Kanskje er sammenhengen nok. Favnen. Det vi hører til i. 

Kanskje vi er nok.

Kanskje vi er nok.


Varme hilsener i adventstida fra Åsmund.

Åsmund Seip