Tre gode grunner til å skrive

1. 
Jeg skjønte det da hånda mi traff veggen med full kraft. Skriket høyere enn smerten. Raseriet gikk foran meg ned trappa fra soverommet, på vei til en sønn som ikke sov. Det gjorde ikke jeg heller. Det vil si, jeg sov. I våken tilstand. Jeg var ikke her. Det gjorde vondt, altfor vondt, og jeg skjønte det. Jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg er for at jeg skjønte det. 

Klokka var fem på morgenen da jeg satte meg ned. Gjorde som vennen min lærte meg, Zen-buddhisten som hadde meditert seg ut av herointåka. Ingenting så vanskelig at ikke det enkleste i verden kan løse det: 

Jeg pustet inn.
Jeg kjente at jeg pustet inn.
Jeg pustet ut. 
Jeg kjente at jeg pustet ut. 

Og så begynte jeg å skrive.

2. 
I fjor lanserte jeg min fjerde diktsamling. Jeg elsker å lage bøker, elsker taktiliteten, papiret, lukta, magien i reisen fra vage fornemmelser til trykte bokstaver mellom to permer, den litt rare stoltheten og ydmykheten når boka reiser avgårde til noens hjem. Jeg elsker når bøkene mine blir brukt. Over morgenkaffen, til en elsker, i en begravelse. Som trøst, som håp. Som inspirasjon.

Men å skrive er å skrive. 

Å skrive, særlig det som kjennes sant og ekte, er en bevegelse mot øyeblikket. Mot tilstedeværelsen, mot en slags levende stillhet som gjør oss i stand til å lytte. Å skrive er renselse. Å skrive er tilgivelse. Ja, det er fint å ha et mål. Men å skrive er alltid nok. Det er nok i seg selv.

3.
Ett er nødvendig – her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

(Hans Børli)

Ritualer ser ut til å være et innebygd behov i oss folk. En jevnlig praksis som holder oss fast og som vi kan holde oss fast i. For noen er det kruttsterk kaffe om morgenen, noen minutter ved kjøkkenvinduet, småfuglene og solsikkefrøene. For noen er det solhilsen, downward facing dog og en halvtime på meditasjonsputa. 

Og jeg? Jeg skriver.

Ikke til faste tider, selv om jeg tenker det ville gjort meg godt. Men når jeg skriver, er det alltid veien hjem. Enten jeg er på Nesoddbåten eller i senga, enten jeg er stressa, sur eller helt rolig. Ordene som skrives ned kjennes ofte små og ubetydelige ut i begynnelsen. Keitete og flaue. Litt som å være 13 år hver gang du skal ut på dansegulvet. 

Sånn er det å være menneske: Vi har lært at det vi har å komme med ikke er noe særlig, ikke engang når publikumet bare er oss selv. Det er greit. Det kan jeg romme. Det trenger jeg ikke å begrenses av.

Å skrive det som kjennes sant, her og nå, er en vei hjem. Til virkeligheten. Igjen og igjen. Både når den er smertefull og sotete, og når den er deilig, saftig og lysende. 

Sånn kan vi se. Oss selv. Virkeligheten.

Og hverandre.

---

Første mulighet til å dykke inn i skrivingens vidunderlige verden med meg er bare noen uker unna. Fra 31. januar til 3. februar møtes vi på Nøsen Yoga og Fjellhotell for å write our hearts out, med myk yoga fasilitert av Nøsens egen May-Rita Sætervoll, fjellene som stødige medhjelpere og gode samtaler om skrive- og menneskelivet rundt bålet.

Vinteren byr på to skriveretreater:
31. januar - 3. februar og 28. februar - 3. mars

Se for deg denne retreaten som et varmende bål vi samles rundt, slik vi mennesker har gjort i tusenvis av år. Du sitter trygt og godt i en sirkel, blikket får hvile inn i flammene og langsomt kommer du i en dypere kontakt med det som lever i deg. Det som synger i deg.