3 steg til å skrive et perfekt dikt
Foto: Hannah Grace. Oransje tusj: Åsmund Seip.
Neida. Jeg bare tulla. Jeg aner ikke hvordan man skriver et perfekt dikt. Og i alle fall ikke på tre steg. Perfekte dikt, om de finnes, er uansett ganske uinteressante. Jeg tror mer på det feilbarlige. Det røffe, det usminkede og sårbare og ekte, det som har fått seg noen runder i livets tørketrommel. Eller, for å si det på en annen måte, jeg tror vi kan trenge å snakke om virkeligheten, akkurat sånn som den er.
Mange spør meg om skriveprosessen min, om hvordan jeg skriver og hvor ordene kommer fra. For at ikke tittelen på denne posten skal være fullstendig bløff, har jeg valgt ut tre spørsmål som jeg på mitt uperfekte vis skal prøve å gi svar på:
Hvordan finner du tid til å skrive?
Det finnes sikkert like mange måter å skrive på som det finnes blyanter i verden. Hvordan og når jeg skriver varierer en del, men som regel er det som om diktene finner meg og ikke jeg som finner dem. All ære til de som setter seg ned og skriver hver dag, men jeg er ikke en av dem. Jeg går på jobb, lager film og driver et lite kommunikasjonsbyrå. Før jeg satte meg ned for å skrive dette, hadde jeg med kameraet til en gulrotgård i Østfold, og i går jobbet jeg med et magasin om økologisk mat. Og så er det barn og turnoppvisninger og juleavslutning og en middag som må lages når ungene egentlig skulle vært i seng. Men det jeg gjør, det jeg alltid gjør, selv om det kan gå uker mellom hver gang jeg skriver noe, er å lytte. Og vente. Det er på en måte håndverket mitt, metoden min. Jeg lytter. Og så er jobben å være tilstede, å møte opp, når jeg hører noe som er verdt å si.
Skriving begynte i sin tid for meg som en slags meditasjonspraksis, en måte å sjekke inn i kropp, tanker og bevissthet i en periode hvor livet var temmelig intenst. Og så har det utviklet seg til å bli en del av meg. Noen ganger må jeg kjempe for å finne tid. Noen ganger må det gjøre så vondt å bære uskrevne ord inni meg at jeg ikke har noe valg. Mens andre ganger igjen går jeg en tur i skogen, og møter en rødstrupe eller en furu som tar oppmerksomheten min lenge nok til at tankestrømmen stilner og ordene plutselig bare er der. Da er det avgjørende at jeg har noe å skrive på, at jeg kan rable det ned som et halvrabiat skogstroll, at jeg blir stående lenge nok til at ordene får lov til å komme.
Tiden kommer, den går ikke, var det noen som sa en gang.
Hvordan oversetter du det du har i hodet til tekst?
De ordene jeg oversetter fra hode til tekst, blir alltid de dårligste diktene. Jeg får stadig idéer til tekster og dikt, ord eller setninger jeg forelsker meg i og pusler med for å sette de sammen til noe bra. Men når jeg til slutt setter meg ned for å skrive det diktet jeg har i hodet, blir det som regel bare tull og nye klær til keiseren. Det er irriterende såklart, så stolt jeg ofte er over idéene mine. Så velklingende det hele høres ut for min indre stemme.
Dikt blir det først når jeg kan slippe taket helt i det jeg prøver å få til. Når jeg kan gi livet et aldri så lite ydmykt bukk og si: Ok. Jeg gir opp.
Det er på en måte ikke opp til meg. Jeg mener ikke at det er Gud eller engelen Gabriel som snakker gjennom meg, og at jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt. Det er meg, det er jeg som sitter der og lytter og skriver. Jeg bruker meg selv, jeg skriver om livet mitt. Men dikt blir det først når jeg slipper taket. Dikt blir det først når jeg finner tilstrekkelig tillit til livet, og det som vil skrives, akkurat nå.
Hvordan finner du tillit til at det du skriver er verdt noe?
Den tilliten tar jeg ikke for gitt. Jeg kjenner den, og jeg kjenner den oftere enn før. Men dominerende er den ikke. Jeg tviler mye.
Jeg har alltid tvilt mye på meg selv. Jeg har alltid hatt med meg en følelse av at jeg ikke er bra nok. De følelsene er her ennå, de kommer og går, og jeg opplever ikke at jeg har så stor kontroll på dem som jeg gjerne liker å tro. Men det som har gjort en enorm forskjell i mitt liv – og i min skriveprosess – har vært å øve meg på å møte tvilen og frykten og angsten. Helt konkret, å øve meg på å lokalisere den fysiske fornemmelsen av det jeg kaller tvil og frykt og angst, å kjenne etter hvordan jeg har det i kroppen når de følelsene dukker opp. Som regel gjør det vondt i magen, i mellomgulvet eller i brystet. Igjen og igjen forsøker jeg å vende meg mot den fysiske følelsen som jeg ville gjort med en gammel venn. Inkludere den, istedenfor å kjempe så hardt imot. Det er som med yoga – etterhvert blir kroppen mykere, men også sterkere. Etterhvert kan jeg få øye på tilliten, også når tvilen er der.
Hvordan finner jeg tillit til at det jeg skriver er verdt noe? Jeg øver meg på å være sammen med det jeg kjenner når jeg ikke kjenner tillit.
Og noen ganger, ikke så rent sjeldent faktisk, hopper jeg bare i det og gjør det, skriver det, leser det høyt, gir ut en bok, selv om jeg er redd. For bak der et sted er tilliten. Nesten som pusten. Den er der. Så lenge jeg lever.
-
Har du lyst til å lese den siste boken jeg skrev? HER – eller kunsten å huske hvem jeg er kan bestilles i Poesishopen min, eller i din lokale bokhandel.