Poesimedisin
Den var mørk, skogen. Men det var noe med den. Gjennom den dunkleste delen gikk det en gammel vei som ledet til en benk. En gang hadde de som satt på benken hatt utsikt ut over vannet nedenfor, og lia som reiste seg på andre siden og skygget for den lave vintersola. Men da jeg var guttunge sto benken også godt gjemt bak høye trær. Kjærlighetsbenken, het den. Og stien som førte dit, kjærlighetsstien.
På veien innover kjærlighetsstien lå det en liten lysning. Litt nedenfor, ikke så stor – en omkranset, mosekledd lysning. Der begravde vi lammene vi mista. De som kom til verden uten liv i kroppen, de som døde en liten stund etterpå. Et lam husker jeg så godt, det var i live da det ble født, men svakt. Mamma og jeg var alene hjemme, vi bar det inn i stua, fyrte godt opp i ovnen og så lå det der i varmen i en balje fylt med høy, mens vi satt rundt og strøk på det, prøvde så godt vi kunne å gni liv inn i kroppen. Men vi klarte det ikke. Pusten gikk langsommere og langsommere, og de lille kreftene som var igjen ble brukt opp i noen desperate sekunder. Mamma forsøkte å blåse livet tilbake i lammet, mamma ville ha forsøkt hva som helst, det vet jeg, men noen ganger er selv hva som helst ikke nok. Vi gråt, rundt lammet og ovnen og varmen og døden, som både er kald og varm. Og så, etterhvert, lagde vi en liten seremoni i lysningen i skogen. Jeg spikket sikkert et kors, eller jeg plukket hvitveis om den blomstret allerede, jeg husker ikke riktig, men jeg husker mosen og lyset, jeg husker lyset i mosen.
Poesimedisin. Poesimedisin er en kjærlighetssti som tar oss med inn i skogen. Men før vi kommer fram, før vi kan sette oss sammen på kjærlighetsbenken, må vi gjennom den mørke delen, det er uunngåelig. Vi må bære det som døden byr på i armene våre, vi må gå de tunge skrittene ned til lysningen og vi må stikke spaden i jorden og kjenne lukten av mold og mose og salt. Først da kan vi kjenne sammenhengen, først da kan vi gjenkjenne stien og medisinen inni oss selv, først da begynner vi å huske at medisinen, det er oss, det er lammet og stien og vintersola, det er oss. Sammenhengen. At vi henger sammen. Det er uunngåelig. Det er medisin.
Og så. Og så kan vi sette oss. Sammen, på benken. Og det er vår og sola sniker seg over lia på andre siden av vannet og svarttrosten og deg og meg. Det er poesimedisin.